Punta Mona Project Week

Da er jeg tilbake fra ‘Project Week’! Fem dager som vegetarianer og sustainable liv ved Karibien er over, og det er tilbake til skolen igjen. Mandag morgen dro vi fra skolen, tok en fire timers buss-tur til Puerto Viejo i sør-øst Costa Rica, tok enda en buss til Manzanillo enda lenger sør, og gikk i 4-5 timer til Punta Mona – stedet vi sov og jobbet på. Første dagen tok en av de som jobbet / bodde der, Richard, med oss på en rundvisning på gården. Har aldri sett så mange forskjellige typer planter – og for hver plante vi plasserte sa han ‘take a bite of this one, it’s good for your…”. Veldig interessant!

Resten av uken jobbet vi i hagen, lagde vegetar-mat og sjokolade fra bunnen av (oh yeah!), og svømte i Karibien – og enkelte av oss, det vil si meg, fikk for eksempel 15 myggstikk bare på den ene foten (hell yeah!) . Morsom og vellykket uke!

IMG_1723

Fotograf: Sury

Flere bilder kommer senere, når (hvis) internettet blir noe bedre.


A message of hope

P2230016

Photo: Joe Cistone

I had just landed, and was standing at the terminal of Dar es Salaam International Airport in eastern Tanzania, when the phrase “the smell of Africa” suddenly made sense to me. The new sounds, smells, and people all made an immense impression on me – they were so far away from anything I had ever seen before. But what I experienced there was nothing compared to what would happen some two hours later.

“Follow me,” our driver Richard called at us from some feet away. Tall, thin, somewhat on the shy side but with a gleam in his eye, he was my first encounter with the Tanzanian people. We soon found ourselves on the dusty roads of Tanzania, sitting in a Toyota safari van that looked like it was taken out of a Hollywood movie. But what passed by our eyes outside the dirty windows was as far from Hollywood as you could get; a myriad of people, shouting, selling whatever they could find, busily scurrying around with their minds clearly set on completing their daily chores.

I was tired, we had been travelling for about 24 hours, and was just letting my eye-lids fall when the van came to a sudden stop outside a small house, well built compared to the others in the area. As we exited the car we were met by smiling young boys and girls, all making an effort to speak English, and all of us endeavoring to understand them. “These children, 14-16 years of age, have all lost their parents to HIV AIDS and are struggling to keep control of their younger siblings,” our project manager Joe told us. It came as a revelation to us; back home we whined about the Internet or television not working, while there were kids our age, on the other side of the world, fighting for survival.

Their family situations set aside; they set up a great show for us with Tanzanian dance and music, showcasing the best of their culture, and not one single one of them failing to smile the entire time they were performing. Afterwards when I came into discussion with one of the boys, I fail to remember his name, he said something to me that would change my view on life forever; “I want to be a doctor”. A boy, young enough still to be in High School most places in the world, and his parents dead, still had hope. Hope that some day, in the distant future, he and his family would be able to make a living by helping others. Hope that things would work out for the better, that his future would be brighter than his childhood.

What happened to that boy, I don’t know. Did he get into university? Is he now working on his doctor’s degree? Those are questions left unanswered. But that encounter left me thinking about how I approach life; what’s really important? How come there is so much suffering, and equally – if not more – ignorance in this world? On my way back from that eye-opening trip to Tanzania, I told my self “Martin, the day you start working, that job better include helping those less fortunate than yourself”. I have, patently, not gotten that far in life yet. What I have done, though, is to start questioning my thoughts and perceptions of the world. My encounter also led me to want to meet and understand other people and cultures. In August of 2009 I started studying the International Baccalaureate diploma programme at the United World College Costa Rica. That, I tell you, has also been an eye-opening experience. And an experience I wouldn’t want anyone to go without.


Playing for Haiti

Jeg skrev tidligere om fire elever på skolen min som ikke hadde fått kontakt med familiene sine i Haiti. Det har den nå, og alle er trygge. Men det stoppet ikke skolen fra å stille opp med ett to og en halv times show for å samle inn penger til Haiti på det lokale kjøpesenteret Multiplaza. Her er noen bilder. Enjoy!

DSC_0524

DSC_0556

DSC_0603


رياضيات علم الرياضة (Matte på Arabisk)

Klokka er snart 2300 på en fredagskveld, og Jonathan og jeg sitter på hver vår pult med mattelekser. Bedre å få det unnagjort nå enn å la det ligge til helgen før det skal leveres inn.

Photo 32-pola

Jonathan:

Photo 33-pola

Disse bildene har jeg forresten modifisert til å se ut som Polaroid bilder med dette (gratis) programmet her.

Nå burde jeg komme meg tilbake til leksene. Ciao!


Mjølkesjokolade

Photo 55

Jeg har fritimer resten av dagen, de fleste på skolen har fortsatt time (= raskt internett), jeg sitter i en hengekøye og spiser norsk (!) melkesjokolade, det er 25-30 grader i lufta, og jeg skal på prosjekt-uke til Karibien neste uke. Life’s good, and I’m happy!


Update – No Panama

En liten ‘update’  her fra Costa Rica… Ting har ikke gått så altfor bra de siste dagene. Grunnen til det er at jeg på tirsdag, fem dager før jeg skulle ha dratt til Panama, får vite av skolen at siden Student Visaet mitt ikke er kommet gjennom immigrasjonsmyndighetene så får jeg ikke dratt på turen til Panama. Utrolig sure nyheter, spessielt med tanke på at jeg hadde visst at jeg skulle dit så veldig lenge. Dette skjedde visst med en 15-20 andre elever, i tillegg til at en rekke prosjekter ble avlyst.

MEN, jeg kom heldigvis med på ett annet, spennende prosjekt! Jeg skal hit, hvor vi skal bygge en ’sustainable herb garden’, lage sjokolade, drive med yoga, svømme i karibien, og leve som vegetarianere (!) i en uke. Jeg gleder meg utrolig mye til å prøve meg på det, og leve sammen med hippier på en gård ved havet som man må gå i tre timer for å komme til og som er ‘100 % sustainable’.

Nå er klokka kvart på ett på natta, og selv om jeg har fri de to første timene i morgen burde jeg nok få meg litt søvn.

Natta (eller god morgen til alle dere som leser fra Norge)!


Klatring

Jeg kom inn på klatring! Dette er noe jeg har hatt lyst til lenge. Jeg kom ikke med i fjor høst, men nå var jeg en av fire heldige som kom med (resten av gruppen består av folk fra forrige semester). Da vi kom til ‘canyonen’, fikk jeg sjokk. Hadde aldri forventet at det skulle være så langt ned. Og ikke nok med det; da Joel, klatreinstruktøren, spurte hvem av oss som ville fire seg ned de rundt 20 meterne først var jeg den første til å rope ‘JEG!’. Jadda, man kan enkelt si at jeg var redd da jeg gikk ut på treet som hang utfor stupet (!). Men det gikk feilfritt ned, og vi fikk klatret en del.

IMG_0236

På vei tilbake måtte vi klatre opp røttene på ett svært tre:

IMG_0248

IMG_0239


Is, Valg, og triste nyheter

Nå sitter jeg på rommet og snakker med Harry og Jonathan om alt og ingenting. Været er bra, vi har ikke så altfor mye lekser ennå (det begynner visst om noen uker), og livet er ganske bra. Jeg kom nettopp tilbake fra en liten tur til Santa Ana, byen skolen er i, for å spise is med Siuan, Jonathan og Janne. Været her har vært ganske surt i det siste, men i dag var det ikke så mye vind og det føltes mye varmere.

IMG_0172

I Santa Ana.

IMG_0174

Eatin’ ice creammmmmmmm. Yummmmmm.

Det er også valg snart i Costa Rica, og for første gang skal ikke et familiemedlem av den sittende presidenten være med i valget. I Santa Ana er det flere plakater for valgkamp-kandidater.

IMG_0167

Det er også kommet opp en meget trist situasjon på skolen vår. Som dere sikkert vet var det et stort jordskjelv i Haiti for noen dager siden. Her på skolen har vi fire elever fra Haiti. Tre av dem har ikke kommet i kontakt med familiene sine – det er med andre ord ikke sikkert om de fortsatt er i live. Når man bor i ett annet land, som 16-18 åring, og noe sånt skjer føler man seg veldig hjelpesløs. Men de er fantastiske personer, og har valgt heller å håpe på noe godt enn å ta sorgene på forskudd. Neste lørdag skal vi ha skuespill, teater og andre aktiviteter på det lokale kjøpesenteret for å samle inn penger.

Gjør noe du og. Haitis folk lider.


Back in Action

Uææææ, da er jeg tilbake i Costa Rica! Veldig rart å være tilbake, men det føltes samtidig akkurat som før. Når jeg var hjemme syns jeg hele halvåret virket veldig langt borte – nesten som en drøm. Nå føles det at jeg var hjemme i fire uker som en drøm.

Ellers lagde jeg en video til dere med det (nye!) skolekameraet, men for en eller annen merkelig grunn fikk jeg ikke lastet den opp (kanskje nettet, kanskje dataen – who knows?). I den sa jeg egentlig bare at jeg er ‘back in action’, og at jeg satser på å gjøre bloggingen min litt mer personlig nå i 2010. I fjor fokuserte jeg veldig på å skrive innlegg rettett mot dere potensielle søkerne der ute, fordi jeg følte en trang til å gi tilbake for all hjelpen jeg selv fikk ved å lese blogger og spørre spørsmål til bloggere. Nå vil jeg heller at dere skal få ett bedre innblikk i hvordan livet mitt her er – hva det er jeg gjør, prosjekter, tanker, venner osv osv.

For å begynne så har vi, som sagt, fått nytt kamera på skolen. I dag var det såkalt ‘CAS fair’ på skolen, hvor folk kunne skrive seg opp på forskjellige aktiviteter. Tino fra Libanon og jeg fant ut at vi hadde lyst til å lage en Film Making klubb her på skolen. Jeg er temmelig sikker på at mange var interessert. Så nå skal vi ha første møte førstkommende mandag, og vi starter rett på med å jobbe på første filmen vår som vi håper på å få unnagjort før skoleåret er slutt.

Ellers jobber jeg fortsatt tett med administrasjonen (via mitt verv i elevrådet) om forskjellige saker; veldig interessant å se hvor skolen går, og jeg må si jeg tror den beveger seg i en positiv retning. Vi hadde også møte om turen vår til Panama om tre uker. Hva vi skal er ikke helt sikkert ennå, men vi kommer til å reise i rundt 15 timer med buss til sentral-Panama, hvor vi blir hentet og kjørt opp i fjellene til en landsby med innfødte hvor vi skal bo i en uke. Det blir utrolig interessant å se hvordan de lever sine liv, helt avkuttet fra omverdenen.

Nå sitter jeg på ’study room’-et i jenteresidensen Hermosa sammen med Sydney fra USA. Jeg er nettopp ferdig med dagens lekser, og har tenkt meg en tur innom den andre jenteresidensen, Cahuita, for å se hva som skjer der. Det er HERLIG å være tilbake og bare kunne gå ett par meter og finne noen å prate eller finne noe på med; hjemme må man liksom planlegge alt.

Adios, amigos!

Photo 54

Det er godt å være blandt venner igjen- selv om man noen ganger bare ser ryggen deres fordi de må gjøre lekser…


Tjue-ti

Det har vært et år med oppturer og nedturer. Godt og vondt. Jeg gleder meg til det nye tiåret, og håper dere også gjør det. Godt nyttår!

http://www.vimeo.com/8300363